Ord som gjør det de sier

”Det skje som du tror. Etter vår Herre Jesu Kristi befaling forlater jeg deg dine synder i Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn. Amen. Gå bort i fred”. Etter Den lille katekisme skal en som mottar skriftemål, si disse ordene til et menneske som bekjenner sine synder i skriftemål og søker forlatelse for dem.

Reformatoren Martin Luther nådde tidlig til en avgjørende innsikt som er knyttet nettopp til ordene i skriftemålets forlatelse.* Den tradisjonelle tenkemåten i samtidens teologi og sjelesorg hadde han også lagt til grunn i sin prestegjerning som munk: når presten hører skriftemål, og merker at bekjennelsen er hel og angeren dyp, da kan han konstatere at Gud allerede har gjort den som skrifter, rettferdig. Ordene ”Jeg forlater deg dine synder” er i denne tankegangen derfor en bekreftelse på det Gud allerede har gjort i den som kommer til skriftemål: Gud har allerede ledet den skriftende til en rett omvendelse. Den som har nådd en slik omvendelse, er allerede rettferdig for Gud. Med prestens erklæring ”Jeg forlater deg”, blir dette bekreftet åpent, både for den skriftende og for alle andre.

Hos Martin Luther, og hos dem som fulgte hans innsikter, kom denne forståelsen av skriftemålets ord til å gjennomgå en radikal forandring. For hva er det Guds ord gjør? Guds ord begrenser seg ikke til å omtale eller bedømme. Der Guds ord møter mennesker med ”løfte”, eller det Martin Luther på latin kaller promissio (engelsk: promise), nemlig ”… forlater jeg deg dine synder …”, der utfører ordet der og da nettopp det som det sier. Det som ikke var virkelig på forhånd, det blir virkelig når løftet uttales. Man kan si at ordet i disse tydelige erklæringene, som kalles ”løfter”, oppretter den virkeligheten som det uttaler.

Skriftemålets ord om forlatelse må derfor forstås annerledes enn man gjorde i tradisjonen Luther kom fra. Etter Luthers nye innsikt er ordene ”Jeg forlater deg dine synder” ord som gjør forlatelse for syndene til virkelighet der og da – eller her og nå. De bedømmer ikke nådens virkninger i henne eller ham som skrifter. Derimot uttaler skriftemålets forlatelseord de ordene som skaper tro i hjertet og virkelighet hos Gud og i verden. De uttalte ordene skaper en relasjon mellom Ham som ordene uttales på vegne av, og den som ordene tales til og som tror dette løftet. Luther kaller slik tiltale effektive ord (verbum efficax). De utfører, i stedet for å omtale: de etablerer kommunikasjon, frigjør og gir tillit.

Velsignelsen er ifølge Luther et annet eksempel på uttalte ord som etablerer det som de sier. Velsignelsen er ikke bare gode ønsker. De er et ”løfte” som gir tro hvor og når de brukes som velsignelse. Luther uttrykker det slik: I Den Hellige Skrift finnes det imidlertid virkelige velsignelser. De er mer enn bare ønsker. De konstaterer fakta og er effektive. Faktisk skjenker og overrekker de det som ordene sier. (Forelesning over 1. Mosebok. Min oversettelse fra engelsk).

Ord som utfører det de sier, finner Luther også i dåpen og nattverden. Han finner slike ”løfter” også i juleevangeliets I dag er det født dere en frelser, og i påskeberetningen. Den friheten og vissheten som disse ordene gir, kan en ikke hente ut av sin egen, indre dialog. Ordene må tales til den som hører, de må fremsettes som tiltale fra et annet menneske. Bare slik viser de sin sannhet og gir frihet og visshet.

Når ”løftet”, forstått slik vi har sett ovenfor, er sentralpunkt i evangelisk teologi, fører det med seg to viktige avgrensninger. Den første er at løftet ikke kan gjøres om til et beskrivende utsagn. Den andre er at løftet, som altså ikke er et beskrivende utsagn om hvordan noe burde gjøres, ikke kan gjøres om til et påbud. Med dette møter vi forholdet mellom lov og evangelium.

Om et løfte er sant, kan bare avgjøres der hvor løftet ble gitt eller etablert: Det er i den relasjonen som finnes mellom den som gir løftet og den som hører det gitt til seg. Når Luther søkte sannhet og trøst for sin anfektede sjel, fant han noe som ganske enkelt kan sies og høres gjennom klare ord: utsagnet eller løftet om forlatelse i Jesu navn, altså et løfte (promissio) som skaper en bestemt tro i kraft av sitt klare budskap. Han vender seg energisk mot en forestilling om at tro er en indre, åndelig kvalitet, og sier: Det som virkelig er sant, er at når Guds Ord, som er sannhet, lar seg høre, og hjertet klamrer seg til det i tro, blir hjertet gjennomtrukket nettopp med Ordets sannhet. Slik godtgjør Sannhetens Ord seg som riktig, det blir bekreftet. (Min oversettelse fra engelsk).

I skriftet Om kirkens babylonske fangenskap fremstilles en kristens liv som et liv i omvendelse. Omvendelse er ikke annet enn en vei til, og tilbakevending til dåpen, sier Luther. Løftet i dåpen bevares kontinuerlig av det løftet som Herrens nattverd gir. Dåpens løfte (hos Luther står Jesus-ordet Den som tror og blir døpt skal bli frelst Mk. 16,16a sentralt) er nemlig enestående, men det blir forsterket hver gang den troende i Herrens nattverd vender tilbake til dåpen. Der lyder ordene ”gitt for deg”, som for Luther bærer samme tyngde som ”dine synder er forlatt”. Innstiftelsesordenes løfte ”som gis for dere til syndenes forlatelse” er rett og slett å betrakte som en kort oppsummering av evangeliet. De danner den grunnleggende teksten for hver evangelisk preken, for prekenen har ingen annen oppgave enn å uttrykke hva løftet betyr.

   Om en vil peke ut hva som i streng forstand er særegent reformatorisk, så er det at kirken er bare der hvor løftet, forstått som promissio, er prekenes grunnleggende tekst. På dette punktet kommer det reformatoriske vendepunkt i Luthers teologi til syne, slik det ble presentert i tesene i disputasen Pro Veritate fra forsommeren 1518, og i Luthers kontrovers med kardinal Cajetan i Augsburg i oktober 1518.

Biskop Thor Henrik With
DelsiN

 

* Det følgende referer sammenfattende teologiprofessor Oswald Bayers fremstilling i hans bok: ”Martin Luther’s Theology. A Contemporary Interpretation”, 2008, s 52.ff.

Einar Lundberg – in memoriam

Prästkollegiets äldste medlem, Einar Lundberg, avled söndagen efter Allahelgons dag 2016, 98 år gammal. Han begravdes den 25 november.

Einar Lundberg prästvigdes 1945 och var aktiv i Lutherstiftelsens sammanhang, där han även i hög ålder ledde gudstjänster. Han samlade tidigt studenter från Lund till pastoral undervisning och var delaktig i de ”inspirationsdagar” som anordnades i Göteborg. Han deltog vid Missionsprovinsens bildande 2003 och höll tal, då Sveinung Eriksen m fl avslutade den pastorala kursen i Göteborg hösten 2015.
Einar Lundberg skrev flera böcker, bl a om ämbetet och äktenskapet.

Frid över Einar Lundbergs minne!

Din utvalda systers barn hälsar till dig

– några ord om gemenskapen i kyrkan

Aposteln Johannes har skrivit tre brev i Nya Testamentet. I det andra brevet skriver han till ”den utvalda frun och hennes barn” och avslutar det med orden: ”Din utvalda systers barn hälsar till dig”. Det naturliga sättet att förstå detta är att Johannes skriver till en församling, som han betecknar med orden ”den utvalda frun”, troligen en församling någonstans i Efesus-regionen, dvs. i nuvarande västra Turkiet.

Ny medlem i Missionsprovinsen

Johannes församling i Borås har ansökt om medlemskap i Missionsprovinsen. Detta beviljades vid sammanträde i Missionsrådet den 10 september 2016.

Gudstjänster varannan söndag och bibelstudier under ett par års tid har varit kärnan i arbetet. Under denna tid har församlingen bildats, antagit stadgar och valt ett kyrkoråd, samt ombud till Provinskonventet.

Det är med stor glädje att vi hälsar S:t Johannes församling i Borås välkommen i Missionsprovinsens stiftsgemenskap!

Prästvigning

Vid Konsistoriets sammanträde den 9 september 2016 fanns prästexamen med på dagordningen. Efter genomförd sådan beslutade Konsistoriet att godkänna Sveinung Eriksen som sacri ministerii candidatus.

Sveinung Eriksen är 30 år gammal, född och uppvuxen i Tromsö, Norge. Han studerade teologi på Församlingsfakulteten i Göteborg under åren 2012–2015. Hösten 2015 genomgick han Lutherstiftelsens pastoralkurs och under den tiden förmedlade han sin ansökan som prästkandidat i Missionsprovinsen. Det senaste året har jag utfärdat venia för Sveinung, på begäran från flera koinonior i Göteborg med omnejd.

Vårt Kansli

Kansliet: 031-51 42 47
(bäst dagtid ti-fr)
Jakob Okkels: 076-236 52 24
Pg 11 36 63-9, bg 5210-8131
Mer info på kontaktsidan

Kontaktpersoner

Roland Gustafsson, biskop:
076-165 15 59
Bengt Birgersson, provinssekreterare:
070-777 26 09

Sök på webbplatsen