Kjære brødre og søstre i Kristus!

Da dere for ganske nøyaktig sju år siden besluttet å opprette Mis­sionsprovinsen i Sverige, skrev dere kirkehistorie. I en tung tid for kirken våget dere å ta et av­gjørende skritt i et landskap av motsigelse og uvisshet.  Jeg vil tro at for mange var dette en tid der motløshet lå nær for hånden. 

Det var i alle fall vår erfaring i vår kirkeprovins, på vestsiden av Kjølen. Når jeg nå skal bære fram en hilsen fra Norge – det ligger nærmest å gjøre seg til talsmann for oss prester som er lukket inn i Missionsprovinsens prestefelles­skap – vil jeg sitere kirkens første historieskriver, Lukas, legen. ”Da han (Paulus] så brødrene, takket han Gud og fattet mot.” Apgj 28,15.

I en kritisk fase i a­postelens tje­neste for kirken, ble Pau­lus styr­ket av å mø­te brødrene i et an­net land. Slik selv apostelen ble styr­ket ved å møte sine brødre i tro­en, og derfor tak­ket Gud, slik opplever også vi at møtet med dere, brødre og søstre, styrker oss. Og vi takker Gud!

Om kirken i våre land også er ulike, erfarer dere og vi at vi står i samme strid. Vi erfarer at vi kan lære av våre søskens forsøk på å finne vei i et kronglete kirkelig landskap. Og vi erfarer hvordan det å bli anerkjent og lukket inn i troens og kirkens fellesskap gir styrke til å holde ut, og mot til å gå videre.

Biskop Børre Knudsen i Troms var den første her i Norden som svarte på nøds-kallet fra prester og menigheter: de hadde tapt sin biskop til vranglæren. Da så Mis­sionsprovinsens første biskop, biskop Arne, ble ordinert, tok de­re biskop Børre med i det større kirkelige fellesskap som dere sto i ved den hellige handlingen, fel­lesskapet av kirker og kirkelige jurisdiksjoner som sammen gav Missionsprovinsen dens første biskop. For oss som var til stede den 5 februar 2005, åpnet det seg nye håp og visjoner. Om jeg skal spille på vår første kirkehistori­kers formuleringer: Da vi så brødrene i Schillerska Gymna­siets festsal, fattet vi mot!

I dag får vi brødrene fra Norge delta i konventet for Missions­provinsen i Sverige og Finland. Nye steg i et landskap av mot­sigelser og uvisshet ligger foran oss. Riktig nok tyder alt på at Gud ikke legger på oss i Norden slikt martyrium som til slutt ven­tet apostelen i verdensrikets ho­vedstad, byen der han møtte brødrene sine. Foran oss ligger vårt martyrium i ordets enklere mening, vårt vitnesbyrd og vårt offer for sannheten i Guds Ord. Dette vitnesbyrdet skal vi avleg­ge sammen, for de nordiske na­sjonene. Vi gjør det sammen, fordi kirken er én, én over alle nasjons­grenser og språkgrenser.

Jeg takker Herren, som har gitt oss brødre og søstre som – når vi ser dere, som nå – gir oss i den norske kirkeprovinsen mot, mot på den veien som ligger foran oss. Takk for at vi får gå den sammen med dere.

Thor Henrik With