Bibelstridig lära och kyrkoliv sätter församlingar och medlemmar i Den norske kirke på prov, då Kirkemøtet beslutat om vigsel av samkönade par. Biskop Thor Henrik With från Det evangelisk lutherske stift i Norge (DelsiN) skrev i tidningen Vårt Land den 15 april 2016 bl a följande efter det norska kyrkomötets beslut den 11 april.

I vår tid utfordres menighetene og de troende til å tale hørbart og handle sant overfor den falske enheten de blir tilbudt. Hovedstedet for å tale sant er den enkelte gudstjeneste, selv om ytringer i andre sammenhenger også kan høre med. Når prester og biskoper framstår som om de har del i kirkens enhet, men motsier den bibelske lære, tilsier de faktiske forhold at en må utebli fra deres gudstjenester. Også i forrige århundre handlet kirkens kvinner og menn i Norge slik, med rette. At en tier, og tenker i sitt stille sinn at en ikke er enig i vranglæren, holder ikke. Det er den ytre bekjennelsen og den ytre handling som er gyldig, for Herren så vel som for mennesker.

De menighetene som samles der hvor ”evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett”, blir ikke mer kirke om de registreres i et statlig register over såkalte ”trossamfunn”. Heller ikke den enkelte blir mer eller mindre del av kirken, slik reformatorene lærer om den, ved å melde seg ut eller inn av et offentlig register. Hvilken kirke en virkelig tilhører, vises av hvilken prekestol den enkelte stadig setter seg under, hvilket nattverdbord en regelmessig mottar sakramentet fra, og hvilken døpefont en bærer fram barnet sitt til.
Vil menighetene og de enkelte medlemmer fortsette som en del av kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den på grunnlag av Den hellige Skrift, eller la seg blende av et organisatorisk skall rundt læresplittelsen? Sann enhet i kirken og sann enhet med kirken finner man bare i de helliges forsamlinger, der Ordets vigslede tjenere lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.